Historie på nært hold

Dette er (ei kveldstrøtt) Ramona, ei av de to jeg bor sammen med. Hun kommer fra Romania. Da jeg kom hjem i kveld satt hun og så på TV i stua, og jeg satte meg ned. Det skjer ikke så ofte at vi er der på samme tid; vi har begge travle dager for tida og noen ganger er det knapt man ser hverandre selv om man bor i samme hus. Uansett. Vi satt der og titta på BBC, en lang reportasje om Georgia og krigen som var der i august. De hadde sogar et direkteintervju med presidenten i Georgia. Men der var det lite nytt.

På impuls spurte jeg Ramona om hun husker mye fra Romania under Ceaucescu. Det gjør hun. ”Fortell!” sa jeg. Og hun fortalte. Fortalte om hverdagslivet i en liten by noen få mil fra Bucuresti. Om en familie med mor, far og to døtre som levde med rasjoner på alt. To brød pr dag, en kilo sukker pr måned og et kilo (?) mel pr måned, begrensninger på kull og alt man trengte for å leve. Om ei mor som dyrka grønnsaker i hagen og strakte alle ressurser i det lengste for at jentene ikke skulle gå sultne. Om hvordan alt kom an på rasjoneringsbongene man fikk fra staten. Det gjør fortsatt inntrykk å høre om det. Frem til ’revolusjonen’ da den kalde krigen slutta hadde de bare en TV-kanal, og der var det sending tre timer hver ettermiddag. I helgene var det også tre timer hver formiddag. Som barn gikk de hele dagen og lengtet etter timene foran TV’en, etter tegneserier og andre ’lette’ programmer. Det var som å høre om Norge i 1945 og årene rett etter krigen. Men dette var en historie fra moderne tid, fra den tida jeg var tidlig i tenårene og levde livets glade dager på ei øy uti havgapet i nord.

Jeg spurte om hun husket hva som skjedde og hvordan det var da Ceaucescu ble styrtet. Jeg husker det jo, husker hvordan det opplevdes fra Norge å se ham bli drevet ut av det hvite palasset sitt, deretter ført i en farselignende rettssak og til slutt dømt til døden og skutt – at de bare viste ham død, ikke selve skuddet/situasjonen.

Ramona husket også. Hvert år brukte hun og moren å dra til Bucuresti noen dager før jul for å gjøre unna julehandelen, det som var tilgjengelig i alle fall. Så også dette året. Ramona var 12 år. Faren hadde fulgt litt med på nyhetene og ville ikke at de skulle dra, men moren mente at de visste hvor de skulle, det var litt i utkanten av byen og burde være trygt. Så de dro, Ramona og moren.

Da de kom til den bydelen hvor de ville handle, var alle butikkene stengt. Ikke bare dem de hadde tenkt å besøke, alle butikker overalt var stengt. Men det var fullt av folk i gatene, noen gikk midt i veien og var en del av actionen, andre stod på sida og så på. Agitatorer drev rundt i gatene og brukte roperter for å spre budskapet: ”Følg med oss. Vi trenger frihet! Vi sulter og får ikke tak i ting vi trenger, og det må bli en forandring. Kom med oss, vi skal dra og forlange frihet!” Beskjeden gjallet, og etterhvert dannet det seg et folketog som beveget seg mot sentrum. Ramona og moren ble med, moren forsiktig men foreløpig trygg. De visste ikke hva som ville skje, visste ikke hvor de ville ende opp, men lot seg drive med flokken.

Den stanset da de kom til byens virkelige sentrum, den store plassen foran presidentens hvite palass, det som ifølge ryktene skal ha over 1000 rom og bare overgås av Eremitasjet i St. Petersburg. Der ble folk stående å rope, å protestere, å delta og å la seg underholde. Stemninga var engasjert. ”Jeg ville bare bli med,” sa Ramona. ”Jeg følte at jeg var en del av det, at jeg fikk være med på noe stort som jeg ikke skjønte,” sa hun. Hun spurte moren om de ikke kunne bli med på å vaie med faner og rope kamprop sammen med mengden. Men mora sa nei. De gikk et stykke til, gjennom gatene og forbi et par undergrunnsstasjoner før de til slutt gikk ned på en stasjon og dro hjem. Moren syns det var nok for en dag, og for Ramona som ikke var stor nok til å forstå – mente hun. Togene gikk som normalt og de kom hjem uten videverdigheter.

Noen dager senere fikk de med seg kulminasjonen av demonstrasjonene; det jeg også husker så godt fra TV. Demonstrantene som brøt seg inn i palasset, presidenten som forsøkte å flykte, mannen og kona hans som til slutt ble skutt. Ramona så det også på TV. Men det skjedde i hennes land. Hun forteller at hun for et par år siden var ved grava hans. Ei helt vanlig grav på en helt vanlig kirkegård; den utmerker seg ikke på noen måte.

”Men han var på noen måter en bra mann,” sier hun. ”Alle fikk tatt en utdannelse, og når de var ferdige med den var der alltid en jobb til dem og de fikk tildelt et sted å bo. De sørget for at folk hadde det de trengte for å klare seg,” sier hun. Og innrømmer at de hadde ikke overflod på noe vis. Men de klarte seg. Det var kona til presidenten som var den onde. Jeg spurte ikke noe om det hemmelige politiet, om ting man ikke kunne snakke om og folk man måtte passe seg for. Kanskje en annen gang.

Når jeg sitter med alle mine bøker og artikler og med bunken av fagstoff rundt meg, når jeg går inn i materien som skal bli en doktorgrad til slutt, når jeg graver med ned i fagkunnskap og tror jeg vet og kan og forstår alt (hah!). Da er det lett å glemme at historien ikke bare er historie. Den lever i samme hus som meg. Man lærer av det også.