Sin fars datter

Det var en gang en mann som bodde i et lite land. Det var en fin mann, og det var et vakkert land, og det var i nord. En gang skulle mannen kjøre til hytta som han og kona hadde. Kanskje var det høst, eller kanskje var det vinter. Det var i alle fall ei mørk tid på døgnet der mannen kjørte langs en fjord.

Men så så han det.

På den andre sida av fjorden var det et lys. Et rart lys, for det hadde ingen kilde. Det bare skinte for seg selv og hang i lufta, omgitt av mørke. Ufo, tenkte mannen. Når har jeg sett en ufo. Det tok ikke veldig lang tid før både kona og barna hadde hørt om ufoen i Gullesfjorden.

I ettertid har det vist seg at ufoen kanskje ikke var akkurat det. Men minnet om ufoen består, og ofte når familien til mannen kjører forbi stedet sier de til hverandre ’der er ufoen’. Til mannen sier de ’der er ufoen DIN’.

Og i dag.

I dag så jeg en ufo. En ring av lys åpenbarte seg på himmelen over byen min, retning sør. Det hang der ganske lenge uten å røre seg, og jeg rakk å fotografere det. Nå har jeg også sett en ufo. Her er beviset.

[Og hvis du ikke tror meg, håper jeg du syns dette var lesverdig likevel!]