Uventa ros

Som nevnt noen ganger tidligere holder jeg på med å skaffe meg formell undervisningskompetanse i tillegg til doktorgraden min. Dette gjør jeg frivillig og får det gratis gjennom universitetet. I vår innebar dette at jeg gjorde et ‘prosjekt’ i seminargruppene mine.

Hver uke er det 1-2 studentpresentasjoner pr gruppe. Det kan lett medføre at de andre studentene i gruppa blir veldig passive mens presentasjonene foregår og er ikke ideelt. Prosjektet handlet derfor om at studentene som presenterer også fikk et tilleggsansvar for å engasjere sine medstudenter i forhold til presentasjonen sin. De kunne selv velge hvordan de ville gjøre det, og innsatsen ble belønnet i evalueringen og karakteren, som teller 10 % av den totale kurskarakteren. Det gikk ganske bra.

Jeg underviste fem av sju grupper og det var dermed to grupper som IKKE fikk dette ekstra-ansvaret. Bildet er fra en forelesning på dette kurset sist februar. Neste vår (januar-mars 2009) skal jeg ha samme kurset og denne gangen skal jeg ha ansvar for alle sju gruppene. Jeg ba derfor kurslederen (som også er Head of Department hos oss) om lov til å gjennomføre prosjektet i alle gruppene neste år, dvs videreføre det jeg satte igang.

Svaret fra ham? Dette:

“Dear Elisabeth, This is excellent and yes definitely ok to repeat next term in all groups. Perhaps it’s something that other courses should copy too!”

Det ble definitivt dagens opptur!

[Jeg vet selvskryt er usmakelig, men jeg ble bare så glad for det!]