Hodet over vannet

Så har det gått ei uke siden jeg hadde den såkalte 'prøven' på universitetet, en formell prosess jeg må gjennom for å få bekrefta at det jeg driver med vil være verdt en doktorgrad på sikt. Og jeg besto ikke.

Det har vært ei vanskelig uke siden da. Jeg har vært langt need store deler av tida. Derfor har jeg ikke oppdatert noe her før nå.

Grunnen til at jeg ikke besto var enkelt sagt at arbeidet jeg leverte i forkant og presenterte på onsdag simpelthen ikke holdt god nok kvalitet. Det viste mye potensiale, men jeg har ikke klart å bringe det helt ut. Jeg har fått både muntlige og skriftlige tilbakemeldinger på det jeg har levert, og jeg har også fått flere gode forslag til veien fremover. Og selv om jeg ble ganske utslått av beskjeden var den instinktive ryggmargsfølelsen også en slags trass. "Jeg skal jammen vise dem!" tenkte jeg. Jeg har ikke kommet så langt bare for å gi meg nå, har jeg tenkt, men det har selvfølgelig vært flere praktiske vansker som har oppstått som følge av dette.

Jeg skal ikke underslå at jeg har vært langt nede. Det har svinget, selvfølgelig, men jeg har vært langt nede. Nå er jeg på vei oppover igjen, av flere grunner. Jeg har rett til et forsøk til, og en gang neste år (februar/mars, sannsynligvis) kan jeg igjen forsøke. Frem til da må jeg gjøre mye arbeid, selvfølgelig, både lese og skrive og tenke. Jeg kan bruke noe av det jeg har til nå, men det må foredles i langt større grad. Neste gang er siste sjanse. Den har jeg ikke tenkt å misse.

Jeg skal bli doktor. Så enkelt, og så vanskelig.