Jeg kan ikke dy meg

Det er søndag ettermiddag og klokka er snart fire. På årets mørkeste dag har vi likevel sett et fantastisk lys på vei til og fra Hadselsand, hvor mamma hadde lysmesse i dag. Vi har sett Higravskaret, hvor sola viser seg sist om høsten og først om våren, på svært nært hold. Vi har beundret de hvite markene og sett hvordan sneen fremhever konturer i fjellene. Vi har hørt bølgene bruse rett nedenfor marka som ligger utenfor kirka, og vi har funnet det gule huset hvor venner bor. De lot til å være borte i jula. Vi har sett tre ørner på sletta mellom Innbjørbakken og avkjørselen til Lekang – ei av dem fløy rett på sida av bilen og lot oss se ørnebryst på veldig nært hold.

Og så kom vi hjem. Satte oss ned. Jeg puslet med forskjellig på lappetoppen min, opphavet satt i prinsippet og så sport på tv. Jeg sier 'i prinsippet'. For det var ikke så mye de så, annet enn innsida av øyelokkene. Men det er greit nok. Jeg kunne bare ikke dy meg for å knipse dem. Litt forsiktig da jeg tok frem kameraet, for at de ikke skulle støkkes. Men den engstelsen kunne jeg spart meg. De reagerte ikke engang da blitzen kom.

Men de våkner nok snart. Det blir jo middagstid etterhvert :-)