Kamp på liv og død

Jeg var ute på et av mine eventyr. Jeg kjente pusten banke i brystet og visste at jeg snart hadde løpt så langt jeg kunne greie. Øynene brant, men jeg fikk øye på strømgjerdet som reiste seg foran meg. Det var ikke gjort noen forsøk på å skjule strømledningene som var tvinnet inn blant metallet og jeg visste at et milisekunds berøring ville bety den sikre død.

Et blikk rundt meg viste at hun ikke hadde funnet meg. Damen som jaktet på meg. Hun var lett gjenkjennelig med sitt knallrøde krøllete hår, som om man hadde laget afro på Pippi og deretter børstet det ut slik at skyen av røde bølger stod om skuldrene på henne. Hun har jobbet i administrasjonen flere år, og vi har av og til hatt noe med hverandre å gjøre. Derfor ble jeg fullstendig paff da jeg oppdaga at det var hun som bisto Japaneren. Den gale Japaneren med de ville planene.

Hodet koblet inn igjen. Det var ikke tid til dagdrømmer hvis jeg ville overleve. Med ett la jeg merke til et lite overbygg, et slags tak over en port som jeg først ikke hadde lagt merke til. Jeg tok tilfart, kastet meg fremover, tok en salto i lufta og landet på beina på overbygget. Under meg var ei metallramme på kanskje 40x100 cm, og strømførende tråder var tvinnet inn i gitteret. Jeg stod støtt på beina og visste at jeg var trygg med gummisåler på skoene. Men så snart Damen kom – og hun ville utvilsomt komme – var det om å gjøre å ikke la seg tvinge til å berøre metallramma med andre kroppsdeler.

Jeg stålsatte meg mens blikket gled over omgivelsene, frem og tilbake, uten stopp. Derfor vet jeg at det bare tok to og et halvt sekund fra jeg fikk øye på henne til hun stod på gjerdet foran meg. Vi visste begge to at hun med sine gummiklær var langt tryggere og ville kunne tillate seg mer enn jeg i den kampen som var i ferd med å starte. En kamp på liv og død, en kamp som ikke ville slutte før en av oss hadde drept den andre.

...resten husker jeg ikke. Men jeg regner med at det var jeg som vant, siden jeg fortsatt lever. Og en ting har jeg lært: det skal bli en stund til neste gang jeg leser ei krimbok rett før jeg legger meg. Det hjelper ikke hvor medrivende Clive Cussler er, Nemesis hører ikke hjemme i søvnen min. Fakta.