Helga. (Aber schnell!)

Jeg tenkte jeg skulle skrive litt raskt om helga mi. Ikke om det jeg har brukt mesteparten av tida om, men på det jeg har funnet underveis, mens jeg har trasket mellom ulike steder i byen til ulike tider. For det har vært litt hit og dit disse dagene. Lørdag var jeg på et kurs om helbredelse på gatene; Healing On The Streets. Det skal jeg kanskje fortelle mer om en annen gang.

Men i lunsjpausen lørdag dro jeg og ei venninne som heter Esther til en park i byen for å spise (medbrakt) lunsj. Og på vei tilbake for å møte resten av kursgjenget la jeg plutselig merke til denne steinen. Jeg har gått der veldig mange ganger tidligere, men aldri lagt spesielt merke til den. I går var jeg nysgjerrig og leste. Da fikk jeg meg en overraskelse. "The sun is warm. Earth is green. Our food can grow from seed. Peace is all we need." Det er teksten på denne steinen. Men det var nedre venstre hjørne jeg la merke til.

"Steinkjer. Norway. 21. Apr 1940" stod det i hjørnet. Jeg aner ikke hva det betyr, ut over at jeg naturligvis vet hva Steinkjer er. Hva er linken mellom Canterbury og Steinkjer? Wikipedia forteller meg at den datoen ble Steinkjer bombet sønder og sammen. Under andre verdenskrig var det 135 bomberaid mot Canterbury og det ble droppet 10.445 bomber totalt, fortsatt i følge Wikipedia. Men om det har noe med steinen å gjøre skal jeg la være utsagt. Neste gang jeg går dit, skal jeg se om jeg finner forklaring på dette! Fortsettelse følger...

Husker du at jeg nevnte et tre med heggspinnlarver i fjor? De er her i år også. Slik ser heggen ut denne helga, helt oppspist av larver. Det ser ut som et spøkelsestre! Men det gode er at når larvene har spist alt grønt, blir de borte igjen – om de dør av næringsmangel eller finner et annet sted å leve, vet jeg ikke. Men av erfaring vet jeg at nye blader vil vokse ut og at treet til slutt vil stå der i all sin prakt som om det grå 'spinnet' aldri hadde eksistert.

Slik ser de ut på litt nærmere hold, larvene. Tro om de hadde passet på en fiskekrok? De spiser alt løv på treet og spinner et slags nett rundt seg selv og grenene, og etterhvert ligger de i en klynge for eksempel der hvor en kvist deler seg i to. Disse klyngene av åmer beveger seg så lenge de finner mat, men deretter blir de helt stille og ubevegelige. Kanskje de dør? Jeg vet ikke, men jeg husker fra i fjor at da næringa var borte, var det som om alt størkna og støvet bare falt av. Etterhvert kom det blader ut igjen og det var bare noen få steder det var mulig å se at det en gang hadde vært heggspinnlarver der tidligere i sesongen. De er skikkelig ekle å se på så lenge de er der!

Kremt. Dette var egentlig en arm. Som er opprekt (opprakt? opprekket?). La meg forklare. Jeg har et strikketøy som skal bli til en babygenser. Det har jeg holdt på med siden ... alt, alt for lenge siden. Jeg strikker omtrent aldri her i England, av ulike årsaker. (Ikke alle er like gode, men det er nå engang blitt slik.) I går fant jeg ut at jeg skulle kose meg, så jeg satte på en film og ordnet meg til med strikkinga; hadde akkurat begynt på en arm til genseren etter å ha avsluttet bolen for ei god stund siden. Jeg strikka og strikka og var så fornøyd. Helt til jeg oppdaga to ting. Jeg hadde økt litt for raskt, slik at armen så noget deformert ut. Og jeg hadde glemt å bytte pinner i overgangen mellom vrangborden og selve armen, slik at armen – som jeg nesten var helt ferdig med – var alt for liten i forhold til hva den skulle vært. Dermed var det ingen bønn. Jeg måtte rekke opp det fine mønsteret, og her ser du resultatet; nesten tilbake til utgangspunktet. Jeg håper jeg snart finner motivasjon til å gjøre det på nytt. Og riktig denne gangen.

Dette har jeg aldri sett før. På vei hjem fra kirka i kveld kom jeg som vanlig gående langs elva, da jeg oppdaget noe brunt et stykke bort. Det tok meg et par sekunder å forstå hva det var jeg så, men det er altså en klynge med masse andunger som ligger tett-i-tett sammen og forsøker å sove! Jeg har aldri sett andunger ligge sammen på denne måten tidligere og aner ikke om dette er noe de gjør til vanlig eller om det er særskilt tilfelle. Men søte var de! Jeg klarte ikke helt å telle dem helt nøyaktig, verken i virkeligheten eller på bildet, men der er i alle fall 15 og sannsynligvis flere. Kameraet mitt takler ikke tussmørke så bra, men jeg kunne faktisk stå på litt under to meters avstand og ta dette bildet. Pussige gakkgakkene.