Kamferdropsassosiasjoner

Noen ganger tenker jeg på farmora mi. Hun døde da jeg var 13. Det er snart 20 år siden, men det er likevel noen minner som er helt tydelige i minnet mitt.

Ett slik mine kom frem igjen i dag. Jeg har nemlig vært litt forkjøla i det siste, og det har også medbrakt en ekkel hoste. I fjor høst hadde jeg det på samme viset, og det utvikla seg til en liten lungebetennelse før jeg fikk somla meg til legen og fått antibiotika. Det har jeg ingen planer om denne gangen. Derfor tusla jeg meg til apoteket i dag morges, i likhet med lørdag morgen, og ba pent om å få alt hostedempende og influensafordrivende jeg kunne få uten å måtte ha resept. Og en av de tingene jeg fikk var en pose med mintdrops som skal være lindrende.

Duften av mintdropsene minnet om duften av kamferdrops. Husker du dem? For meg er minnet om kamferdrops uløselig bundet sammen med minnet om farmor. Hun elsket dem. Og hun kjøpte dem. Og sommeren da jeg var 10 år var farmor begynt å bli senil, men bodde fortsatt hjemme for seg selv. Jeg var på besøk hos henne da, min første ferie alene, uten familien, og langt borte hjemmefra. Det var stor stas. Noe annet som var stor stas, var at farmor kjøpte store poser med kamferdrops, ofte 500g-poser, og gjemte dem vekk hjemme for å ha til senere. Og så glemte hun dem. Jeg var for liten til å helt skjønne alvoret i dette, for meg var det simpelthen litt bekvemt at hun glemte slike ting. Jeg fant dem nemlig.

Jeg minnes særlig en kveld jeg hadde hatt så fryktelig lyst på kamferdrops. Jeg hadde spurt farmor om å få, men hun mente jeg hadde spist så mange tidligere på dagen at det ikke ville være bra for meg. Så om kvelden venta jeg til jeg hørte snorkinga fra farmors soverom. Da lista jeg meg ned loftstrappa igjen og inn i stua. Det tok ikke mye innsats å finne en halvkilos pose med kamferdrops gjemt i en suppeterrin. (Ikke spør!) I angst for at farmor skulle våkne og ta meg på fersk gjerning tok jeg med meg posen, listet meg så stille jeg kunne opp trappa og inn på rommet, og gjemte posen under hodeputa.

Det tok ikke mange minuttene før jeg ble redd for å bli avslørt. Ikke bare redd, men skrekkslagen. Nesten fullstendig paralysert. Farmor var intet monster og ville helt sikkert behandlet meg mildt, men jeg var 10 år og irrasjonell, og alt jeg kunne tenke på var skammen over å bli sendt hjem til mamma og pappa igjen. Så jeg tok hull på posen og begynte å spise. Kamferdrops skal man jo suge på, men jeg har aldri vært flink til det. Jeg tygget dem, det ene etter det andre, og koste meg med smaken – og med gamle tegneserieblader. Til slutt var posen tom.

Du leste rett. Posen var tom. Og i min 10årige mage lå et halv kilo kamferdrops. Det kunne umulig gå bra.

Neste morgen våknet jeg med et rykk. Og med skrekk innså jeg at avstanden mellom meg og badet i kjelleren var nøyaktig to etasjer - med trapper. Trapper jeg ikke hadde mulighet til å forsere i min daværende tilstand. Løsningen ble å sette seg på den gammeldagse dobøtta jeg hadde på rommet mitt. Lokket ble brutalt revet av og jeg rakk akkurat å sette meg før jeg begynte å fylle bøtta. Det rant i strie strømmer fra alle kanaler, for å si det sånn. Det var ikke lekkert.

Tilfellet (?) ville det slik at farmor kom forbi rommet mitt mens jeg satt der. Siden det var sent på morgenen ville hun sikkert vekke meg, så hun åpnet døra og tittet inn. Og der satt jeg på bøtta.

* * *

Litt senere kom hun tilbake. Hun tok bøtta med seg, bar den ned i kjelleren og tømte innholdet i do. Og tok bøtta ut og spylte den, tror jeg, for den var ren da hun kom opp med den igjen. Da sto jeg opp. Farmor syns veldig synd på meg som hadde blitt så dårlig i magen, så hun dullet og stelte med meg etter alle kunstens regler. Det var veldig koselig; ingenting er bedre enn å bli dullet med på farmors kjøkken en sommermorgen med godt vær og Saltstraumen utenfor vinduet. Men jeg følte meg ikke helt tilpass.

Vi snakket aldri om hvorfor jeg ble syk i magen. I ettertid slår det meg at vi heller aldri snakket om hvor det ble av den tomme dropsposen jeg hadde hatt under puta mi. Jeg vet til dags dato ikke om jeg kvittet meg med den selv (hvordan?) eller om farmor ryddet den vekk da hun reide opp senga.

Men jeg vet at etter den episoden er duften av kamferdrops uløselig forbundet med minnet om farmor. Og i dag, 20 år senere, er selv duften av mintdrops nok til å mine meg om kamferdrops og farmor.