Voksendåp

I dag (søndag) døpte jeg meg. Jeg ble døpt som barn og har alltid tenkt at det var nok siden jeg stort sett har forsøkt å leve opp til det løftet en dåp innebærer. Og når folk i menigheter jeg har gått i har tatt opp temaet med meg har jeg vært ærlig og sagt at jeg har opplevd at jeg ikke har trengt å døpes siden jeg var døpt som barn og dessuten konfirmert på ungdomsskolen. Og det har vært sannheten; jeg har bedt til Gud og spurt om han syns jeg burde døpe meg. Men Han har ikke sagt det. Så jeg har latt være.

Men i den siste tida har Gud snakket mer til meg om det. Det handler om at jeg har lyst til å bli mer lik Ham, bedre kjent med ham og lyst til å komme nærmere. Så jeg sa ‘Gud, jeg vil være lik deg. Hva du enn vil jeg skal gjøre, si det og jeg skal gjøre det.’ Og Han sa: ‘Døp deg!’ Jeg lurte på hvorfor det plutselig kom nå, hvorfor i det hele tatt? Da svarte Han: ‘Fordi jeg gjorde det.’

Da sluttet diskusjonen.

Så i dag ble jeg døpt i kirka jeg går i, City Church Canterbury. Det var Tom, lederen av menigheta, som dukket meg under (med hjelp av Dodge/Roger), men jeg hadde også bedt Denise Farnham om å være i vannet med meg. Det var hun.

Nå er klokka to om natta. Det er 10 timer siden jeg ble døpt, omtrent. Jeg kan ikke sette fingeren på noe, men jeg er ikke i tvil likevel. Det føles annerledes. Jeg vet ikke hva det er, men noe er annerledes. Jeg gleder meg til å oppdage hva det er og hvordan det arter seg!