Det er ikke alltid så greit

Det begynte så bra. Jeg kom meg opp i anstendig tid om morgenen. Jeg klarte å logge meg av nettet og skrive på oppgaven min. Jeg hadde deilige og sunne wraps til lunsj og verden var godt. På ettermiddagen fikk jeg besøk av et vennepar som akkurat hadde kommet hjem fra ei uke i Hellas. Alt var lutter sol og glede. Men så.

Så gikk det nedover.

Jeg skulle på butikken for å handle litt. Av en eller annen grunn gnagde skoen litt på høyre lilletå og jeg bare kjente at det var i ferd med å danne seg ei vannblemme der. Jaja, tenkte jeg, det skal jeg overleve.

Så kom jeg i butikken.

På hylla hvor de vanligvis har pastasauser og diverse andre saker var disse rydda bort. Hyllemeter på hyllemeter var full av juleprodukter. JULEprodukter! Sjokolade, adventskalendere, julepakning av ’vanlige’ sjokolader og sjokoladenisser. Nesten hele den seksjonen var full av julesaker. Vi skriver 22. september og snart er det jul. I følge butikken min. Nedtur.

Da jeg gikk til butikken hadde jeg titta på stjernene. Hjemme er Karlsvogna omtrent rett over hodet mitt på denne tida. Her ligger den halvveis på rygg mot nord. Det funderte jeg over. Da jeg kom ut av butikken var alt søkkvått ute. Forundra registrerte jeg at det hadde skyet fullstendig over mens jeg var inne ti minutter, og en av disse varme tette sommerhøljebølgene hadde skyllet over byen. Nedtur.

Jeg begynte å gå hjemover. Posen min var ikke tung, men etter ca 100 meter sa det plutselig ”schwupp” og ei melkeflaske lå på fortauet. Ved nærmere ettersyn hadde posen røket; et blad hadde simpelthen vært så tungt og skarpt at det hadde kutta hull i bunnen og posen var ubrukelig. Jeg måtte surre for som best jeg kunne og bære alt i armene mine. Det var fortsatt 400 meter hjem. Nedtur.

Jeg hadde gått snaue hundre meter til på veien da det braket faretruende over meg. ”Neiiiii” rakk jeg såvidt å tenke. Så hølja det ned. Ikke hadde jeg paraply, ikke hadde jeg hette – og ikke hadde jeg ei ledig hand for å skjerme meg mot vannet. Det var bare å traske og gå. Jeg håpet varene ikke ble for våte inne i den ødelagte posen. Noen av dem var pakket i papp eller hadde kartongomslag. Nedtur.

Nå sitter jeg her. Jeg har siste utgave av Vogue, en god kopp te og ser Ut i Naturen på nett-TV. Jeg syns ikke lenger så synd på meg selv. I morgen er det atter en dag.