I ettertankens lys en fredag

Da jeg startet på doktorgraden min var vi 12 stykker som begynte på samme kull samtidig. I det gjenget var det et par som i utgangspunktet skulle være her bare et år og så dra hjem igjen, men endte med å bli værende. Noen av dem var allerede i gang med doktorgraden sin, andre begynte omtrent på scratch – som meg. I dag møtte jeg ei av de andre som begynte på scratch – og hun hopper av. Under et år gjenstår for henne, men hun vil ikke mer. Avhopperne begynner å bli mange, og fullførerne stadig færre. Det er litt rart å tenke på. Da vi starta var vi alle så klare for å bruke 'bare' tre år og bli doktorer hele gjenget, og vi så opp til de som lå et år foran oss i løypa og ’snart’ var ferdige. Men nå har virkeligheta innhenta oss. Den sier at fire av tolv har slutta fullstendig.

Ei mista motivasjonen og fokuset og dro tilbake til hjemlandet igjen, ei anna hadde store omveltninger privat samtidig som hun slet faglig, og ga rett og slett opp. Ei tredje var kanskje en av de flinkeste og ivrigste i kullet mitt, men hun mista motivasjonen og begynner i ny ikke-akademisk jobb på tirsdag som kommer. Ei fjerde bare forsvant fra alles radar og vi vet ikke hva som har skjedd – men hun har droppa doktorstudiene. (Og fjasboka forteller at hun skal gifte seg med en engelskmann til sommeren.)

Av oss åtte som er igjen er det tre-fire stykker som har slitt skikkelig med motivasjonen og vurdert å slutte, men bestemt seg for å fullføre. De ligger etter skjema, men regner med å fullføre 6 til 12 mnd på overtid, dvs en gang mellom mars og september 2010. I tillegg er det flere, jeg kan i farta komme på tre, av de seks som begynte året før oss (og da var kullene langt mindre!) som har slutta av ulike årsaker. Den siste slutter i disse dager, faktisk. Han har brukt nesten fire år totalt, inkludert feltarbeid i Sør-Afrika, men bare orker ikke fullføre; det blir for tungt og krever for mye. Og flere av de som begynte et år før meg er ikke på langt nær ferdig enda, seks måneder på overtid. And counting.

Selv har jeg tenkt å fullføre. Og når jeg ser hvordan jeg ligger an i forhold til flere av de andre, både blant dem som har slutta og de som har tenkt å fullføre, ser jeg at bildet ikke ser så galt ut som jeg noen ganger tror når perspektivene ikke rekker lenger enn min egen nese. Jeg kommer til å fullføre, jeg kommer til å gå maks et halvår ’på overtid’ og jeg kommer i mål til slutt. Det føles plutselig litt større enn det har gjort en stund.