Hva foregår egentlig?

Det brygger opp til konflikt mellom Georgia på den ene siden og Abkhazia (les: Russland) på den andre siden. Nedskyting av fly, opptrapping av militære styrker og aggressiv språkbruk preger den siste tids hendelser. Men hva handler det egentlig om, tenker du kanskje? I folkeopplysningens tjeneste tenkte jeg å hjelpe litt, så her er en liten innføring.

Georgia hevder at siden Abkhazia var en del av Georgia helt siden Sovjetunionens dager er det fortsatt en del av Georgia. Derfor mener de at russiske styrker i Abkhazia er et forsøk på annektering av et av de flotteste og mest ressursrike områdene i landet.

Russland hevder at Georgia må respektere Abkhazias uavhengighetserklæring fra 1992 og at Abkhazia ikke er georgisk territorium. Russland ser på sine styrker som en form for hjelp til abkhazerne så de kan beskytte seg. Russland mener at enhver aktivitet på abkhazisk territorium som er iverksatt av georgiske myndigheter er overgrep mot Abkhazia.

Georgia ønsker seg inn i NATO og EU. De har innsett at EU-medlemsskap ligger langt frem i tid og nøyer seg derfor pr idag med å ta del i ENP (European Neighbourhood Policy, EU’s samarbeid med land som er klart definert som ’utenfor’ unionen) for å gradvis nærme seg Europa og integrasjon. Georgia ser på NATO som den eneste reelle muligheten til å oppnå militær beskyttelse mot russisk aggresjon, og de har naturligvis også observert at flere østeuropeiske land ble medlemmer av NATO før de ble medlemmer av EU. Georgia håper å gå samme vei og setter derfor mye inn på å komme seg inn i NATO. En del av strategien er å slikke USA oppetter ryggen, noe de gjør i form av å ha styrker både i Irak og Afghanistan.

I den siste tida har konflikten som nevnt eskalert. Georgia hadde håpet å få gå igang med sin MAP (Membership Action Plan, forstadium til medlemsskap) da NATOs ledere møttes i Bukuresti tidligere i april, men takket være intens tysk og fransk motstand ble det ikke noe av. Men de fikk et løfte om at de kanskje kan komme et skritt videre når NATO-toppene neste gang møtes i desember i år.

Russland raser ved tanken på at Georgia kan komme med i NATO og gjør det de kan for å motsette seg det. Georgia og resten av Kaukasus har tradisjonelt vært russisk/sovjetisk innflytelsesområde og den kalde krigen lever i beste velgående her. Da de baltiske landene ble med i NATO var Russland svakt og dermed var også veien til EU kortere og enklere. Men nå som Russland under Putin har gjenfunnet sin styrke internasjonalt gjør de det de kan for å begrense vestens innflytelse – og et av midlene er å forsøke å hindre Georgia i å bli NATO-medlem. Russland vet at et av kriteriene for medlemsskap er at landet skal ha ’fredelige relasjoner med sine naboer’ og ’ingen uløste grensetvister’, og selv om disse reglene ikke alltid har blitt etterlevd er det ingen tvil om at de representerer en formell hindring for Georgia pr idag. Dermed har Russland ingen interesse av å bidra til å løse konflikten i Abkhazia.

For Georgia er det en fordel at konflikten eskalerer fordi ’verden’ da skal se hvor presset de er fra Russland, håpet er å vekke sympati og få hjelp gjennom å inkluderes i NATO. Da vil hele alliansen i prinsippet stå på Georgias side mot Russland, noe som er mer avskrekkende enn hvis Georgia står alene, slik de gjør i dag. For Russland er det en fordel av konflikten eskalerer fordi de da får vist sin styrke internasjonalt, fordi holdninga fra Tbilisi ergrer dem og kjemien mellom Putin og Saakashvili er elendig, og fordi de får markert at Kaukasus er et område de ser på som sitt.

Dessuten skal man ikke glemme at Georgia er et viktig transittland for BTC-linja som frakter olje fra Azerbadjan via Georgia til Tyrkia – ei linje hvor man har direkte skipningsmuligheter til Europa og USA, og ei linje som er utenfor russisk kontroll. Hvis Russland klarer å skape krig i Georgia vil denne forsyningsveien bli usikker, i beste fall, og det skremmer Europa. Det ser man også på at Tyskland, som har sterke og gode bånd til Russland, var det landet som gikk i bresjen MOT at Georgia skulle få starte sine medlemsskapforberedelser nå.

En annen ting er at Abkhazia ligger veldig nært Sotchi i Russland, hvor OL skal arrangeres i 2014. Det gjør at Russland ikke ønsker for mye negativ oppmerksomhet om dette nordøstlige området av svartehavskysten. OL er et stort prestisjeprosjekt for Russland, og Putin har lagt mye personlig prestisje i både å få det tildelt og i selve arrangementet. En krig vil kunne være katastrofalt for OL – hvis den da ikke kommer så tidlig at Russland rekker å roe ting etterpå, i god tid før OL skal starte. Som for eksempel nå.

Samtidig har Georgia et trumfkort over Russland. Georgia er nemlig medlem i WTO, Verdens Handelsorganisasjon, men det er ikke Russland. Og for at Russland skal få bli medlem, må det være konsensus – enstemmighet – blant de landene som allerede er medlemmer; inkludert Georgia. Selvfølgelig vil ikke Georgia stemme for russisk WTO-medlemsskap slik situasjonen er i dag.

Dermed har både Russland og Georgia makt og midler til å blokkere for hverandre på viktige områder, samtidig som begge har gode grunner for å ønske seg en opptrapping av konflikten. Det lover ikke godt, men det er enda ikke for sent å hindre krig i å bryte ut. Det at EU har blitt mer engasjert den siste tida kan love godt, men er ingen garanti for fred. De eneste som kan hindre væpnet konflikt i å bryte ut er de som sitter på makta, og spørsmålet er dermed om ’verden’ klarer å legge tilstrekkelig press på begge sider til at de besinner seg.

Jeg har mine tvil. Men jeg håper.

Dette bildet er fra Shukumi, ’hovedstaden’ i Abkhazia. Det viser det gamle regjeringsbygget og departementsbygninger – alle er utbombet og fullstendig plyndret for alt annet enn mursteinene de er bygget av. Slik har det stått siden 1993. Og de ligger ikke an til å bli gjenoppbygget med det første. (For flere bilder fra Abkhazia, se arkivet for Desember 2007, f.eks. denne posten.)

The Economist har en grei artikkel, engelsk men lettfattelig.